Jeg elsket ikke slagene. Jeg trodde alltid at de hadde det bra, men musikken deres flyttet meg ikke virkelig. Heller ikke forsanger Julian Casablancas soloarbeid. Det virket alltid ute av fokus.
Så kom Albert Hammonds første soloalbum, Yours To Keep, som tilbake i 2007 gjorde topp ti. Og det tapte bare for Arcade Fire’s Neon Bible, Amy Winehouse’s Back to Black, Ga Ga Ga Ga Spoon, og noen få andre fenomenalt fantastiske plater. (På en uforklarlig måte satte jeg Ghostface Killahs Big Doe Rehab over det – jeg tok feil der, jeg innrømmer det.) I 2009 hørte jeg fortsatt på det nok til at det var en løper for min “beste av tiår” -listen.
Så sammenligner hans nyeste album, Brief Masters? Ja. Han er edru nå, etter å ha kvitt seg med en dyr, offentlig og ubehagelig koks og heroinvaner, og kommet tilbake for å skrive kraftige poplåter som singelen, og mister Touch.
Og så er det den bisarr tittelen Born Slippy, som ikke har noe å avslutte med Underworlds anerkjente snitt …
Den en-to-stansen burde inspirere deg til å kaste ned ti dollar på iTunes og kjøpe denne posten. Men for de nærmere blir Hammond sammen med slike som Jimi Hendrix, Byrds, Shawn Colvin og PJ Harvey ved å dekke en Bob Dylan -sang så godt at han får deg til å glemme originalen. Ja, Hammonds versjon av “Don’t Think Twice, It’s Alright” bruker en trommelenhet og står i motsetning til resten av de punky, brawling og robuste sanger på albumet – men det er det ideelle kontrapunktet. Det er en hvilestopp halvveis gjennom turen – og vel verdt layover.
Nok et fremragende album.
